Spydspissaksjonen med hånden på hjertet

Kunnskapsmangel - ødelegger barn for livet!

 

 

Det offentlige systemet vi har for å møte barns behov ved samlivsbrudd har alvorlige mangler. I de mest kompliserte barnefordelingssaker, der konfliktnivået er høyest, viser gjennomgang av forskningen at kunnskapen ute blant meklere, barnevern, sakkyndige og dommere er minst! 

Der man virkelig trenger kunnskap om kompliserte psykologiske mekanismer, svikter det fundamentalt. I de saker der foreldrene stort sett kommer til enighet, lavkonfliktsakene, fungerer dagens bistand til barnefordelingssaker i det alt vesentlige greit. På denne lavkonflikt gruppen brukes det enorme ressurser, på  høykonfliktgruppen kommer de fleste gjennomgående til kort. Ja, man ser stadig oftere eksempler der ”hjelpeapparatet” gjør vondt værre for barna i høykonfliktgruppen.

Gjennomgående synes det som om de modeller fagfolk har for konflikthåndtering rundt barnefordelingssaker er alt for enkle til å fange opp den ofte ekstremt kompliserte  psykologiske dynamikk man finner i de mest konfliktfylte saker, de som ofte blir gjengangere i rettssystemet, som for eksempel Kvamsaken med sine 14 rettsaker(!) der løsning ut ifra enkle modeller ikke synes være mulig.

I slike saker beskriver faglitteratur, både norsk og internasjonal, at man har å gjøre med  en foreldre med personlighetsforstyrrelser, foreldre som ikke har noe å forhandle om, foreldre som utad fremstår som guds gave til barnet, men som under 4 øyne ødelegger barnet fra innsiden. Foreldre med narsissistisk sår og psykopatiske trekk.  Det er i disse sakene vi ser PAS dynamikk utvikle seg. (Parent Alienation Syndrome).

Den gjennomgående manglende kunnskap  mange fagfolk har om slik kompleks problematikk, gjør at de ofte manipuleres til å få et negativt syn på den normale forelder og dermed ender opp med å gi barna til den personlighetsforstyrrede forelder, slik jeg beskrev i Dagbladet i 2008. Psykologiske forsvar som projektiv identifikasjon er dårlig kjent  i behandlingsapparatet, ekstremt komplisert å avsløre, og fører til mange jusismord.


Hvilken kunnskap har så fagfolk i dette systemt?
3 nylig utgitte rapporter fra hhv. Folkehelseinstituttet og Sintef  viser klart et behov for bedre kunnskap hos fagfolk som er satt til å håndtere  konflikter i barnefordelingssaker. 
Den første rapporten : Intervensjoner for å dempe foreldrekonflikt – en oversikt,


Folkehelseinstituttet rapport av 2013:

Tema for rapporten er i hvilken grad tiltak har virkning,  samt en oppsummering av dagens kunnskap om foreldrekonflikt.

Rapporten beskriver 4 ulike intervensjonsmetoder : Foreldrekurs, meling, samlivskurs og parterapi. Det beskrives lite forskning på effekten av disse metoder. Rapporten vurderer ikke konflikt der det er vold.

Konflikt blir i rapporten ansett som skadelig fordi:
- den reduserer foreldrenes involvering og støtte
- gjør foreldrene mindre konsekvente
- generelt reduserer kvaliteten på foreldrenes oppdragelse
- det medfører adferdsmessig og emosjonelle vansker hos barn
- påfører stress
- usikkerhet og problemer på skolen hos barn
- lærer barna lite effektiv konflikthåndtering
- barna kan utvikle aggressive eller unnvikende væremåter
- mindre konsistent, strengere eller mindre involvert oppdragerstil
- kan gi barna manglende trygghetsfølelse
- foreldrekonflikten  er den største risikofaktoren for negativ utvikling.

Ulike endringsteknikker tilbys  for å redusere foreldrekonflikt, men det er lite forskning på effekter av disse teknikker. Det er stilt spørsmål ved om obligatorisk mekling for høykonflikt saker  har noen funksjon. Ådanes, M. m.fl. fra Sintef, beskriver dette i en kronikk i Adressa 14.7.2013.

Rapporten beskriver at de par som har høyest konflikt beskrives ha minst nytte av parterapi  og dagens tiltak. Det handler ofte om følelsesmessige og relasjonelle problemer. Dette er en viktig gruppe fordi de har mest negativ effekt på barna.

Norsk fokus har siden ”Konflikt og forsoning”s doktrinen ble innført (Rønbeck 2004)  fokusert på å styrke evnen til samarbeid. De ulike meklingsmodeller bygger på en terapeutiske tilnærming. Det er stor mangel på RCT studier (Randomised Kontrolled Trial). Mekling beskrives være effektiv ved lave konflikter, men ikke ved høye konflikter som tilsvarer ca. 20% av barnefordelingssakene Ekeland & Myklebust (1997), Tjersland (20131). Meklere og andre i hjelpeaparatet har ikke tilstrekkelig fortsåelse eller kunnskap om slike konflikter, som ikke følger logiske retningslinjer.

Rønbecks (2004) ”Konflikt og forsoning” – modell fokuserer på å redusere konflikt ved å flytte fokus fra gjensidige anklager til løsning og samarbeid. Metodens effekt er omstridt fordi ”avtale” ikke har vist seg være synonymt med redusert konflikt. Metoden er også kritisert fordi den legger større vekt på å få til avtale, enn avtaler som fungerer. Videre har det ikke blitt noen mindre konflikt i et flertall av de mest konfliktfylte sakene, til tross for at denne metode nå er brukt i mer enn 10 år. Mange opplever  det som et press til å inngå avtaler som de vet ikke vil bli overholdt. Modellen synes ikke fange opp de som virkelig trenger hjelp, de komplekse konflikter. I slike saker gjør den vondt verre.

Ulike former for parterapi som adferdsterapi, kognitiv terapi og emosjonsbasert terapi inneholder store usikkerhetsmomenter og kan ikke sies å  ha tilstrekkelig dokumentert effekt. Lite studier på langtidseffekt. Den andre rapporten : Foreldrekonflikt, samlivsbrudd og mekling: Konsekvenser for barn og unge,

Folkehelseinstituttet rapport av 2012:

Denne rapport er en oppsummering av kunnskap vi har i dag både nasjonalt og internasjonalt, om foreldrekonflikts negative konsekvenser og hvilken kunnskap vi mangler.

Rapportens hovedfokus har vært å se på meklingens funksjon. Konflikt mellom foreldre kan ha alvorlige konsekvenser for barn. Vi vet lite om virkningene av mekling for barn og unge. Det er gjort få studier av foreldrekonflikt og konsekvenser av slike konflikter for barn og ungdom i Norden.

Foreldrekonflikt kan  føre til:
- tilpasningsvansker for barnet
- depresjon (ved verbal konflikt)
- angst (ved fysisk konflikt)
- aggresjon
- selvskading
- lavere selvtillit
- redusert evne til ivaretakelse av barnet
- forhøyet fysiologisk aktivering hos barnet
- barnet tar på seg skyld for foreldrenes konflikt
- tilpasningsvansker hos barn
- eksternaliserende vansker (utagerende og risikofylt seksuell atferd)
- dissosiasjon
- selvskading
- selvmordsforsøk
- sårbarhet for fremtidige hendelser
- mindre emosjonelt tilgjengelige foreldre
- mer aggressiv og fiendtlig oppdragelsesstil
- emosjonelle problemer
- sinne
- tristhet
- hjelpeløshet
- påtar seg skyld
- dårligere skoleprestasjoner
- interpersonlige forhold
- rusproblemer
- forsinkede eller for tidlige rolleoverganger

Vi vet ikke nok om meklingens effekt. Få norske og nordiske studier er sammenlignbare grunnet ulike design.  Årsakssammenheng blir vanskelig. Man trenger mer kunnskap om hvordan man kan hjelpe par med svært høyt konfliktnivå. Forskning tyder på at man kan forebygge problemer hos barn dersom man klarer å hjelpe foreldre til å unngå et høyt konfliktnivå.

Foreldrekonflikt kan beskrives langs 6 ulike dimensjoner:
Hyppighet, hvor kroniske de er, utrykk, intensitet, innhold og i hvilken grad de blir løst. Det er store mangler i metode og tilnærming til konflikt. Fokuset på mekling har vært å redusere konflikt. Metoden tar ikke høyde for at noen konflikter ikke kan løses, fordi en av foreldrenes personlighet er så rigid, at den ikke vil  akseptere kompromisser, noe man er avhengig av for å redusere konflikt.

Tversnittstudier gir dårligere svar på årsaksforhold enn longitudinelle studier. Det er først og fremst når en bruker eksperimentelle design med randomisering man kan si noe sikkert om årsaksforholdet. Samlivsbrudd og vold mellom foreldre er funnet å være assosiert med omsorgssvikt og overgrep. De få norske studier som finnes har små utvalg fra kliniske populasjoner, som omhandler konsekvenser av foreldrekonflikt.

Oppsummert er det anslått at 8 % av barn og ungdom bor med foreldre som er i konflikt/har problemer i parforholdet. Omtrent 21 400 barn under 18 år opplevde et brudd mellom samboende foreldre (både gifte og ugifte) i 1999. De fleste barna (85 %) bor hos mor etter et slikt samlivsbrudd.

Både kognitive, biologiske, sosiale og sosioøkonomiske mekanismer har blitt foreslått for å forklare barnas problemer. Ingen av steder søker man svar i narsissistisk problematikk hos foreldre. Høyere grad av konfliktløsning er assosiert med redusert nivå av stress hos barn og ungdom. Ungdom reagerer annerledes på konflikt enn små barn.  Hvordan barn reagerer, evaluerer konflikten og regulerer sine emosjoner, spiller en rolle for hvordan konflikten påvirker barna. Norske studier tyder på at barn av skilte foreldre har høyere forekomst av psykiske helseproblemer, både når det gjelder emosjonelle og utagerende vansker. Allikevel blir ikke dette sett i sammenhneg med foreldres psykologiske fungering.

I en studie ble det vist at risikoen for å ha utagerende tilpasningsvansker (både utagerende og emosjonelle vansker) økte med 30-120 % hos 12-15 åringer (n = 4127) dersom de bodde med sin skilte alenemor i forhold til hvis de bodde med begge sine biologiske foreldre.

Nævdal og Thuen rapporterte fra en tverrsnittsundersøkelse blant norske 14-15-åringer (n = 1686) at ungdom som bodde med bare den ene av foreldrene ofte hadde dobbelt så høy forekomst av psykososiale problemer (vold, aggresjon, skoleproblemer og psykiske plager) som de som bodde med to foreldre. Det var økt risiko for tilpasningsvansker for de som bodde hos biologisk mor og stefar og de som bodde bare hos fedrene sine, sammenliknet med dem som bodde med to biologiske foreldre. Dette viser at steforeldre ikke veier opp for den andre biologiske forelder.

Man fant at mekling fungerte godt og som forventet i to av fem tilfeller. I de sakene hvor mor hadde foreldreansvaret alene, var det økt konfliktnivå etter ett år. I saker hvor det ble valgt felles foreldreansvar var det størst nedgang I konfliktnivå. Bare 5 % oppga at meklingen i stor grad var konfliktdempende, det ser ikke et til at meklingen demper konfliktnivået blant særlig mange. Meklingen funger ikke  når samarbeidet og kommunikasjonen mellom partene er dårlig. I de mest komplekse saker er den nettopp det!

Det er lite forskning som vurderer fordeler og ulemper ved de ulike typene mekling. Det er vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner ut fra den forskningen som er gjort om mekling. Mange av studiene er små, de er av varierende metodologisk kvalitet og ofte er det vanskelig å generalisere funnene fordi de lokale forholdene varierer så sterkt fra land til land.

Når det gjelder de som ikke kommer til enighet etter mekling, er det gjort lite forskning. Få nordiske studier har undersøkt direkte hvordan konflikt mellom foreldrene og samlivsbrudd påvirker barn. Det er få studier som er metodisk gode nok til at en kan si noe sikkert om virkningen av mekling på barns psykiske helse og problematferd. Den tredje rapporten : Evaluering av mekling etter ekteskapslov og Barnelov, Sintef 2011


Rapporten vurderer i hvilken grad meklingsordningen fungerer etter lovgivers intensjoner, om den bidrar til  at foreldre kommer til enighet om foreldreansvar, barnets bosted og samvær etter samlivsbrudd, som er til det beste for barnet.

Saker med en times mekling  som ikke inngår avtale, utgjør ca. 25% og har gjennomgående  høyere konfliktnivåer, mer psykisk problematikk, rus og aggressiv adferd.

Barnets beste  er et begrep uten klar definisjon, men som står sterkt I norsk og internasjonalt lovverk. Innholdet varierer fra barn til barn og situasjon til situasjon.

Meklere etterlyser bedre kompetanse og metoder for konflikthåndtering, særlig I saker som involverer psykiatri, rus mishandling og misbruk. Også kjennskap til barns rettigheter mangler.

Det er ikke gitt andre føringer for metodikk rundt mekling enn at mekling ved fastlåste konflikter skal benytte ”en annen metodisk tilnærming enn i de tradisjonelle meklings sakene”!  Problemet er at noen slik annen metodikk ikke fines, fordi kunskap om slike komplekse konflikter ikke finnes blant meklere, barnevern, sakkyndige og dommere.

Barnefordelingssakene er vesentlig mer konfliktfylte enn andre typer meklings saker. Og konflikten er av betydning for om avtale inngås eller ikke. Faktorer som psykiske vansker, rus og vold bidro til å komplisere  høykonflikt saker. Psykiske vansker og trakassering var bland de problemer som I størst grad bidro til vesentlig høyere konflikter og mindre avtaleinngåelse.

Studier viser særlig høy konflikt I 12% av sakene. Meklere opplever at psykiske vansker og rus var gjengangere i mange av disse sakene. Flere forskere har konkludert med at tilbudet til de som trenger det mest, der barnas problemer er størst, er for dårlig.  Meklingen avbrytes for tidlig. Meklere etterlyste mest kunnskap om  de svært konfliktfylte sakene som de fant  vanskeligst.

Oppsummert
Disse 3 rapporter oppsummerer tilstand og kunnskapsnivå i store deler av de etater som arbeider for redusert konflikt for barn ved barnefordelingssaker. Gjennomgående  synes det at i lavkonflikt saker så bidrar systemet til løsninger til det beste for barna. I de fleste av disse sakene har foreldrene selv kommet til løsninger som konkretiserer seg tidlig i mekling. Dette utgjør ca. 80% av sakene.

I de øvrige 20% av sakene som går til domstolene er konflikten gjennomgående høyere, ofte er det psykologisk problematikk, rus og vold inne i bildet.  Noen foreldre styres av det Rønbeck (2004) kaller utenforliggende hensyn, som egne foreldre og lignende. I disse saker  viser forskning at effekten av mekling, barnevern, sakkyndige og dommere ikke bidrar til å redusere barnas konflikt.  Tvert imot viser svært mange saker at konfliktnivået øker som følge av disse fagfolks inntreden. I mangel av kunnskap gjør de  ofte vondt verre for barna. Mange fagfolk etterspør mer kunnskap rundt disse kompliserte saker.

Dette er ofte saker der innslaget av narsissistisk problematikk er høyt. Problematikk rundt Selvet, selvbilde, selvfølelse, krenkelse , ydmykelse, misunnelse, behov for hevn osv. Forståelse av denne typen dynamikk, den narsissistiske sårbarhet, dens bruk av psykologiske forsvarsmekanismer, er avgjørende for å bidra til barnets beste. Uten slik forståelse, ingen konfliktløsning.

Alt for ofte ser man at fagfolk ensidig bygger på observasjoners face value, de tror det de ser, uten å kritisk vurdere validiteten av de sanseinntrykk og informasjoner de mottar.  Dersom observasjoner bekrefter deres hypoteser, er tendensen at alle premisser som strider mot hypotesen blir forkastet, bortforklart eller utelatt. Det er confirmation bias som råder. Barn i slike konflikter  taler ofte med  den forstyrrede voksenes stemme. ”Jeg vil ikke til mamma” og ”Jeg er redd for å dra til pappa” er ofte utsagn uten reell substans. Tross sterke meninger om samvær, kan de sjelden gi noen rasjonel grunn for sin sterke antipati til den normale av foreldrene.  Barn er lett å manipulere.  Å skille mellom hva PAS-barn påstår og hva som er barnets beste krever inngående forståelse  av denne typen konflikt dynamikk.

Som det klart er beskrevet i disse rapporter vet man mye om hvilke skader barna pådrar seg, selv om man tilsynelatende ikke  vet den direkte  årsaken til at disse skader oppstår. Internasjonal litteratur beskriver  langt mer om årsakssammenhneger, men da må man tenke på en annen måte enn å ha  et terapeutisk utgangspunkt. Mange av disse  årsaker  finnes nemlig hos personer som ikke  egner seg for terapi, og som derfor ikke er så godt kjent  blant norske fagfolk.

Kunnskap og forståelse rundt manipulasjon er svært lav slik det også beskrives i rapportene. Flere forskre har beskrevet hvordan sakkyndige  ikke synes se at de blir manipulert. Derfor ser man ofte at når man fremlegger premisser  og dokumentasjon som åpenbart strider mot slike fagfolks innledende forståelser av en konflikt, så synes det være  mer regel enn unntak at premisser som ikke passer inn i deres enkle modeller enten blir utelatt eller oppfattet som angrep på den faglige integritet. Mange synes så låst til sin egen konfliktmodell at de ikke synes forstå at denne typen konflikter krever helt andre og langt mer kompliserte modeller.

Vitenskapes ideal om å utfordre eksiterende kunnskap, falsifikasjon av hypoteser, synes fjernt fra den kunnskap man møtes med i mange av de etater som skal påse at barnets beste  blir prioritert i barnefordelingssaker. Når en barneminister påstår at PAS ikke finens fordi det ike er en akseptert diagnose, tyder det på alvorlige mangler rundt kunnskap om hva barn faktisk utsettes for. Ofte møter man Argument of authority, ”Jeg vet bedre i kraft av min tittel”!

Slik rapportene også viser er det et stort behov for mer kunnskap på de mest komplekse og alvorlige konflikter. Både faglig kunnskap, men også kunnskap på metode. Sist men ikke minst er evne til å erkjenne og akseptere at andre kan ha mer kunnskap, ydmykhet for andres viten viktig. Den beste predikator for fremtidig adferd, er adferd i fortiden, allikevell  er dagens helsedoktriner  nesten utelukkende  fokusert på å se ”fremmover”, mao ”konflikt og forsoning”s holdning. Dessverre fungerer ikke  en slik innfalsvinkel når man er opp mot personligheter av rigid art.

Da er ofte en sunn kritisk gjennomgang av partners beskrivelse svært viktige. Dessverre opplever mange at fagfolk tror alle negative beskrivelser av den andre partners adferd i en setting av barnefordelingssak, er posisjonering i saken, og dermed tar man ikke på alvor dokumenterte beskrivelser av ofte svært avvikende adferd.

Seksuelle overgrep og vold blir derfor ofte oversett og bortforklart og ikke ofte  tar slike fagfolk parti med den forstyrrede forelder mot den normale forelder. Barna havner da hos den for barna mest skadelige forelder, som dermed kan fortsette bruke barna i kampen mot krenkelsen de opplevde av samlivsbruddet.  Tilbake sitter ofte et system so tror de har  oppfylt ”barnets beste”, barn som ødelegges fra innsiden og en samværsforelder som mister all kontakt med barna.

Kanskje er vi nå kommet  til et punkt der de ansvarlige fagfolk må ansvarliggjøres for hva de egentlig driver med. Kunskapen om slike komplekse konflikter finnes nemlig i internasjonal litteratur, men  det fordrer at man leter på andre steder enn  de rent terapeutiske retninger. Kompliserte konflikter kan ikke løses med enkle modeller, de krever dypere forståelse av svært kompliserte psykologsik dynamikk.

Skrevet av Rune Fardal - Sakkyndig.no

5405
Kategori:
Kvalitetssikring

Underskriftkampanje

 
1894
signaturer
Signer kampanjen

Innsamlingsaksjon

Aksjonen er alene drevet av private donasjoner og bidrag. Vi garanterer at alle donasjoner blir brukt til sakens formål.

Få oppdateringer

Besøkende

479452