Spydspissaksjonen med hånden på hjertet

Offentlig omsorgssvikt - Akuttvedtak


Når barnet opplever å bli fjernet akutt er dette noe som skaper store traumer. Å bli revet opp fra kjente omgivelser oppleves faktisk som en krenkelse til tross for at man kan mene at omgivelsene barnet var i ikke har vært gode.

Et barn har ikke evne til å bedømme om dets oppvekst er god nok før de når en alder hvor de kan sammenligne sin egen hverdag med andres, og derfor er et akuttvedtak med på å skape en utrygghet i og med at både omgivelsene og omsorgspersonene er kjente og dermed symboliserer en trygg base for barnet.


Derfor vil jeg velge å kalle en akutt omsorgsovertakelse for et overgrep. Noe som dessverre også kan være nødvendig i noen tilfeller, men langt fra alle. Om en omsorgsovertakelse virkelig er nødvendig, så bør det tilstrebes å gjøre dette på den mest skånsomme måte som overhode mulig.


«Ved overgrep og omsorgssvikt i barndommen, er offeret psykologisk og fysisk umodent, og utviklingen kan påvirkes på gjennomgripende måter. Traumene kan forsterkes av at personer rundt, som kunne ha stanset overgrepene og som skulle tilby beskyttelse og trygghet, svikter offeret på ulike måter, slik at overgrepene får anledning til å fortsette (Courtois, 2004).»


Når barnet da opplever at dets omsorgspersoner (foreldre) ikke redder dem ut av denne fremmede situasjonen, så opplever det svik.


Fordi man som omsorgsperson da ikke lenger er tilgjengelig, så kan dette oppleves av barnet som

«Psykologisk neglekt innebærer at omsorgsgiver er følelsesmessig eller fysisk utilgjengelig, eller at det hefter mangler ved omsorgsgivers sensitivitet og responsivitet. Dermed frarøves barnet vanlig og nødvendig psykologisk stimulering, beroligelse og støtte. I tillegg reduseres barnets mulighet for å forme en trygg tilknytning (Briere, 2002).»


Når Barnevernet da forsøker å erstatte omsorgspersonene som oftest er foreldre med nye omsorgspersoner, så får ikke barnet heller noen mulighet til å bearbeide sine traumer, og disse forblir ubearbeidede i og med at Barnevernet faktisk benekter at barnet har hatt en form for trygghet uansett hvor dårlig tilknytningen har vært, fordi omgivelsene omkring barnet har vært kjente, og dermed har de vært trygge.


De nye omsorgspersonene (fosterforeldre) er faktisk med å krenke barnet.

For barnet er de da helt fremmede, og små barn har ikke mulighet til å hindre dem i å fysisk krenke barnets integritet. Og i akuttfasen vil dette oppleves som overgrep for et barn.

Men barnet er avhengig av den nye voksen, og opplever da at f.eks. bleieskift ikke lenger er noen fare. Barnet får også dekket sine basale behov, og da oppstår en kunstig tilknytning på grunn av et barns avhengighet av omsorgspersonene. Etter en slik brysk behandling av barnet kan det gå uker før barnet igjen får møte sine foreldre. Barnevernet instruerer fosterforeldre i at det ikke skal være noen kontakt mellom fosterforeldre og biologiske foreldre, og disse skal være med på å hindre barnet i å ha kontakt med det som var kjent og gav en form for trygghet tidligere.


«Begrepet "betrayal trauma", utviklet av Jennifer Freyd, fanger opp svikdimensjonen. Betrayal trauma oppstår når mennesker eller institusjoner en person har fysisk og psykologisk avhengighet til, krenker og traumatiserer personen på ulike måter. Teorien sier at graden av opplevd svik og tillitsbrudd vil influere på måten traumet prosesseres og erindres. Betrayal traume teorien viser hvordan ofre etter komplekse traumer kan mangle bevisst kjennskap til traumene og overgrepene. Når et offer er avhengig av overgriperen, er beskyttelsesstrategier som tilbaketrekning eller konfrontasjon ofte umulige. I slike situasjoner er utvikling av "betrayal blindness", dvs isolasjon om viten om overgrepene, en måte å sikre offerets opprettholdelse av tilknytingsrelasjonen til overgriperen (Freud, DePrince, & Gleaves, 2007).»


Dette gjør jo at et barn faktisk ikke får sjans til å bearbeide sin tapsopplevelse senere.


Fysiske reaksjoner som oppstår etter adskillelsen blir for de nye omsorgspersonene forklart som reaksjoner på omsorgssvikt hos de opprinnelige omsorgspersonene, og dermed får heller ikke disse som da som regel er fosterforeldre noen mulighet til å hjelpe barnet til en bearbeidelse heller, så her mangler faktisk en stor del kunnskap om hvordan man skal hjelpe barn gjennom oppveksten med dette liggende i det limbiske system, men at omgivelsene ikke har den rette forståelsen.


For eksempel kan et barn senere forsøke å unngå følelsen av det sviket det følte da foreldrene ikke var der og «reddet det» da akuttvedtaket ble gjennomført.


Når barnet igjen får treffe sine foreldre opplever fosterforeldre ulike reaksjoner hos barnet.

Når barnet gråter er barnet trygt, og viser at det våger å vise følelser.

Noe man også ser på utrygge barn, nemlig at det ikke viser reaksjoner når foreldrene reiser fra det etter samvær fordi adskillelsen i seg selv var så smertefull for barnet at det søker å unngå en gjenopplevelse, og gjør dette ved å distansere seg fra gjenopplevelsen. Det man kan kalle en dissosiasjon.


«Konsekvensen for de som har blitt traumatisert, er at de reagerer med emosjonell aktivering på alt som minner om trusselen de var utsatt for, og at denne reaksjonen kommer før det kognitive systemet, altså tanker og refleksjon, blir aktivert. Det typiske for traumatiserte personer er derfor at de reagerer på stimuli som tidligere kunne bety fare, men som ikke nødvendigvis gjør det lengre, for eksempel mennesker i deres omgivelser (hvis de er blitt traumatisert av andre mennesker). LeDoux (2004) viser til at det er få forbindelser fra det prefrontale cortex til amygdala. Dette innebærer at tanker har begrenset innvirkning på emosjonelle reaksjoner fra amygdala. Amygdala får i stedet ny læring ved at personen utsetter seg for situasjoner som oppleves som farlige, men som ikke er det, eller som ikke er det lengre (eksponering).»


Hvordan forstår fosterforeldre barnets reaksjoner? Og hvordan får de det forklart?

Barn som ikke gråter kan vise andre målbare reaksjoner etter samvær.

Dessverre er forklaringen fosterforeldre får at dette skyldes den omsorgssvikten barnet opplevde hos sine foreldre, og ingen tenker tanken på at barnet har opplevd den akutte flyttingen som et overgrep og at barnet re-traumatiseres etter samvær.


Når man opplever et barn som er redd, så forsøker man jo å trøste, og angsten reduseres etter hvert, Barnet opplever jo også at ikke noe vondt hender, så de fysiske reaksjonene blir etter hvert borte.


«Dette betyr også at selv om en vet intellektuelt sett at den farefulle situasjonen er over (ved at en for eksempel er kommet i et godt fosterhjem), vil amygdala fortsette å være aktivert, og sørge for at barnet fortsatt er på vakt. Barnet får ofte en opplevd deling mellom fornuft og følelser, der en er engstelig selv om en vet fornuftsmessig at en er trygg. På grunn av at amygdala roes i begrenset grad gjennom tanker, men mer gjennom erfaring, samt på grunn av at overlevelse har en høy prioritet i ens nervesystem, tar det ofte tid før amygdala roes, noe som kan være frustrerende og vanskelig å forstå for fosterforeldre og andre som er nært barnet.»


Dette er fallgruven, fordi fosterforeldrene får vite at disse reaksjonene skyldes omsorgssvikt i barnets opprinnelige hjem, så dermed har de ikke forståelsen av at reaksjonene skyldes traumene ved selve akuttplasseringen.


http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-5/19/4/1.html?id=671721


Stockholssyndromet beskriver også hvordan gisler etter hvert opplever en tilknytning til gisseltakerne, og dette kan gå så langt som at gisler ikke forstår at de bør reddes.

Etterhvert som tiden går, tilpasser barnet seg sine nye omgivelser og omsorgspersoner, og hva skjer videre?


Dette er beskrevet av noen som har opplevd det selv som at:


«Jeg kunne jo ha det bra, men lengtet jo alltid etter mamma og pappa»


«Jeg bodde hos xxxxxxxxx til jeg var 2.5 Så ble jeg flyttet til xxxxxxx. Som voksen kan jeg si at det ikke var lurt. Fikk alle slags problemer. Sluttet å gå på do, masse sykehus og ingen fant ut hva var galt. Fikk hjerteflimmer, senere uspesifiserte hormonproblemer. Tror det var stresset, selv om xxxxxxxx er ok. Ble etter 8 år flyttet tilbake etter mitt ønske og helsen ble bedre ganske fort.

Jeg gikk på betablokkere pga av arytmier i hjertet også. Ikke noe feil på hjertet, antagelig angst.

De fant aldri ut hva var galt, nei. Ble utredet både somatisk og psykisk. Lå på sykehus i måneder, i flere omganger, for utredninger. Ja, mageproblemene forsvant nesten umiddelbart f eks. De andre problemene etter hvert også.

- jeg skjønte jo ikke selv hvorfor det var sånn, men savnet etter xxxxxxx var der hele tiden og det kunne jeg uttrykke.

......... Ikke rart alle disse små barna som flyttes i hytt og pine får problemer. Jeg tror ikke jeg er spesielt sart eller noe. Ja, barna finner seg nok i sin skjebne til slutt og tilpasser seg. Men savnet vil alltid være der.»


JMK

 

11452
Kategori:
Maktmisbruk

Underskriftkampanje

 
1894
signaturer
Signer kampanjen

Innsamlingsaksjon

Aksjonen er alene drevet av private donasjoner og bidrag. Vi garanterer at alle donasjoner blir brukt til sakens formål.

Få oppdateringer

Besøkende

492439