Spydspissaksjonen med hånden på hjertet

Barnevernet vil ikke se, snakke, høre

Storesøster forteller

jente bles


Det var helt i begynnelsen av sommerferien i '96. Jeg var 10 år, og min bror rett over året.

Mamma skulle ut en liten tur, og jeg skulle sitte barnevakt, noe som var stor stas for meg. Broren min ble lagt før hun gikk, og hun skulle ikke være lenge borte.

 

Alt var ikke alltid rosenrødt hjemme, men mamma var en svært kjærlig mor, og jeg har mange fine minner fra min barndom. Det manglet aldri på omsorg i noen form, og jeg hadde ingen anelse om at noe var så galt før denne kvelden, selv om jeg og mamma og etterhver også min bror hadde stått i stormer innimellom, men vi kom oss alltid gjennom det sterkere enn før.

 

Timene gikk, og mamma skulle vært kommet hjem. Jeg sovnet tilslutt på sofaen.

Husker så vidt at min brors far var innom og bar meg opp i sengen min.

I neste øyeblikk ble jeg ristet våken av en ukjent person som ba meg kle på meg. Jeg var trøtt og forvirret, og tok bare på meg sommerkjolen jeg hadde hatt på meg på dagen. Ble geleidet ut i en bil, og ble kjørt avgårde. Spurte etter broren min, og fikk beskjed at han var blitt kjørt i forveien i en annen bil.

Jeg og min bror ble sendt på barnehjem. .

Her ble jeg plassert på et rom alene, med beskjed om å legge meg til å sove. Ingen snakket med meg, beroliget meg eller forklarte meg noen ting. Mener også å huske at døren til rommet ble låst.

Et barn, revet ut av sitt hjem av ukjente, redd og alene, og ingen tar seg tid til meg og mine følelser og det jeg nå gjennomgår.

Jeg gråter, lurer på hvor mamma er, hvor broren min er, om jeg skal stikke av. Kan jeg hoppe ut av vinduet? Det er for høyt. Hva skal jeg gjøre? Men jeg kan ikke gå noen plass, jeg vet ikke hvor jeg er, og broren min er jo også her ett eller annet sted.

Tilslutt må jeg ha sovnet.

Det er ikke mye jeg husker fra den påfølgende dagen. Bruddstykker av å bli plassert på et lekerom hvor jeg ble snakket å forklart litt til, og muligens observert dukker opp. Men jeg husker at jeg spurte om jeg kunne få gå utenfor sammen med min bror og leke. Ville vekk fra disse folkene. Jeg kunne få lov å gå ut, men fikk ikke lov å ta min bror med meg, og fikk heller ikke ha sko på meg i tilfelle jeg skulle stikke av. Noe jeg nok også hadde planer om, men ikke uten min bror.

Jeg satt på noen føyser, mens jeg ble overvåket av ansatte som satt på trappen til inngangen til huset.

 

Senere denne dagen ble jeg og min bror sendt til et beredskapshjem.

Det er ikke mye jeg husker fra tiden i dette beredskapshjemmet, selv om vi bodde der i ca 2-3 mndr.

Men det jeg husker er at min bror i begynnelsen nektet å bli håndtert av disse menneskene. Han ville ikke at noen av dem skulle skifte bleie på ham, eller mate ham. Det var kun jeg som fikk lov. For å få han til å roe seg ved leggetid var jeg med å la ham. Dette ble rapportert av beredskapshjemmet, og brukt av barnevernet som argumentasjon for at det var ekstrem omsorgssvikt hjemme hos mor, og at jeg var min brors primære omsorgsgiver. Dette var langt i fra sannheten. Ja, jeg var en stolt storesøster, og tok mer enn gjerne del i disse oppgavene hjemme hos vår mor, men jeg var på ingen måte pålagt dette, og min bror fikk det stell og den omsorg han behøvde også uten meg.

Barnevernet evnet ikke å se det at jeg var den eneste kjente og trygge for ham i den nye situasjonen, og at dette var grunnen, eller så valgte de å vri på det til å gå i deres favør for å fremme sin sak. Jeg som 10-åring forsto det, men så opplevde jo jeg gjerne mye av de samme følelsene som ham. Han var jo den eneste kjente å trygge for meg også, og jeg ville jo ikke at disse ukjente personene skulle ta i ham, særlig ikke når jeg så hvor redd han var.

 

 

Jeg mener det var i løpet av de første dagene vi var der at mamma fikk komme på besøk. Hun og jeg gikk en tur rundt på feltet og snakket sammen. Egentlig ville ikke barnevernet at min mor skulle få lov å snakke med meg alene, fordi de var redd hun ville manipulere meg. De hadde sagt dette til henne, men vi fikk lov alikevel, og min mor sa til meg hva de hadde sagt. Min mor behandlet meg ofte som om jeg var «voksen», dette har jeg fått høre fra andre også at hun gjorde fra jeg var svært liten. Selv ser jeg ikke noen problemer med dette, jeg var en svært smart, selvstendig og trygg ung jente, noe min mor alene oppdro meg til å bli.

Hun fortalte meg hva som hadde skjedd, og hvorfor situasjonen var som den nå var, og jeg forsto.

 

Vår mor var blitt stoppet i kontroll denne skjebnesvangre natten vi ble hentet. Det ble funnet narkotiske stoffer i bilen, og mamma ble tatt med til politistasjonen hvor hun tilbrakte natten før hun ble løslatt. Barnevernet var blitt varslet, og vi ble hentet på akuttvedtak. Mamma hadde prøvd å forhindre dette ved å sende min brors far hjem til oss, slik at vi ikke var alene hjemme. Det var jo tross alt blitt meget sent etterhvert. Han hadde bare vært innom for å se til oss, og når barnevernet kom, var vi alikevel alene. Om det hadde hatt noe å si om vi hadde en voksen forelder i hjemmet mens min mor var borte og ble tauet inn av politiet vet jeg ikke.

 

Fra vi ble hentet, tok det en måned før øvrig familie fikk vite noe. Mamma hadde ikke sagt noe, og barnevernet hadde heller ikke tatt kontakt med dem. Hvordan de tilslutt fikk vite det husker jeg ikke.

Når de fikk vite det kom besteforeldrene våre på besøk i beredskapshjemmet. Vi hadde en koslig dag ute på terassen. Det ble snakket om at vi kunne få være med mormor og besten på landstedet deres, og etter at dette ble avklart og godkjent av barnevernet fikk vi reise på «ferie» til dem.

Mener å huske jeg skulle få være i to uker, og min bror i en av disse ukene.

 

En av dagene jeg var der ute og lå på brygga og fisket etter krabbe kom mamma kjørende. Hun stoppet ved brygga og sa at jeg måtte gå å pakke sakene mine, for nå skulle vi hjem.

Hun hadde vunnet oss tilbake. Jeg ville jo egentlig ikke hjem enda, jeg hadde jo blitt lovd to uker på landet, men mamma ville ha oss hjem nå forståelig nok. Hun hadde jo vært lenge uten oss.

Så vi dro hjem, og livet gikk sin vante gang. Jeg var glad for å være hjemme igjen, og mest glad for at det hele var over før skolen begynte, slik at jeg slapp å forklare der hvorfor jeg ikke bodde hjemme. Skammen jeg følte i henhold til dette ovenfor mine venninner og klassekamerater var svært stor, og en byrde jeg var glad for å slippe å forholde meg mer til.

 

Hvor lenge vi bodde hjemme er jeg usikker på, men det kan ikke ha vært mer enn ett år, om det var så lenge.

 

Det var kveld, min bror var lagt, mamma dysjet, og jeg skulle finne frem klær å ha på meg til neste dag, før vi skulle kose oss med Baywatch på tv'en. En helt vanlig, rolig kveld.

Det ringte på døren, og jeg åpnet. Der sto to politier i skuddsikre vester, og spurte om jeg kunne hente moren min. Jeg ropte på mamma, og gikk inn igjen på rommet nede for å finne klær. Angsten tok meg, og jeg husker ikke hva som skjedde mellom her og når jeg satt oppe på mitt eget rom bak låst dør og spilte musikk på full guffe, mens barnevernet satt nede i stua. De var flere ganger oppe og banket på døren min og ba meg låse opp. Jeg nektet.

Når de gav opp, og de var på trygg avstand, trampet jeg halvveis ned trappene og brølte til dem gjennom tårene «hvis dere skal lage mitt liv til et helvete så skal jeg gjøre deres liv til et helvete også», før jeg trampet opp trappene igjen. Dette pågikk i flere timer, og det ble etterhvert veldig sent.

Jeg var trøtt, lei og sliten, og gav til slutt etter når den mannlige representanten fra barnevernet banket på og spurte om han ikke kunne få lov å komme inn å snakke med meg.

Vi endte opp med å kikke gjennom en av albumene mine, og han gjenkjente min farmor som også jobbet i kommunen.

 

Denne mannen, som jeg så gjerne skulle ønske jeg husket navnet på for å sende min takk, var den eneste som tok seg tid til å snakke med meg, bli kjent med og forstå meg, og faktisk hjelpe meg.

Han forsto at dette var svært traumatiserende for meg, og siden han kjente til min farmor tilbydde han seg og ringe hjem til henne, selv om det var midt på natten, for å høre om jeg ikke kunne få komme til henne. Farmor våknet heldigvis av telefonen, og hun kom og hentet meg med en gang.

 

Farmor og farfar ble godkjente som fosterhjem, og jeg bodde hos dem i ca ett år. Hvor min bror var på dette tidspunktet vet jeg ikke.

Nå var jeg så sint og skuffet at jeg nektet telefonsamtaler og samvær med min mor, og jeg la også skyld over på min bror, da jeg mente alt hadde vært helt fint før han kom til. Urimelig, men slik var det nå en gang.

 

Skammen var på plass igjen, og nå måtte jeg jo også tilslutt fortelle mine venner og klassekamerater at jeg ikke lenger bodde hjemme hos mamma når de begynte å spørre. Det hjalp litt å kunne si at jeg bodde hos farmor, og jeg kom sikkert opp med en «god» grunn også, som ikke var sannheten. Hva de fikk vite av sine foreldre og av lærere på skolen vet jeg ikke, men det var heldigvis ikke mange av dem som gravde og spurte særlig mye når jeg først hadde kommet med en forklaring som jeg kunne leve med.

 

Nok en gang fikk vi flytte tilbake til mamma.

Første dagen hjemme igjen satt jeg og mamma rundt spisebordet hjemme for å snakke sammen. Jeg følte at jeg ikke lenger kjente min mor, da jeg ikke hadde villet ha noe særlig med henne å gjøre det året jeg bodde hos mine besteforeldre. Jeg var mer utrygg på hele situasjonen, og det var mange vanskelige og konfliktfølte følelser knyttet til det å være hjemme igjen.

Men det gikk fort over. Min mor og jeg knyttet bånd over at jeg kunne fortelle henne jeg hadde fått menstruasjonen det året jeg bodde borte, og vi snakket ut sammen om det meste. Det hjalp på å bryte isen mellom oss.

Mamma sa at hun hadde funnet et senter som tok i mot foreldre som slet med rus, og deres barn, slik at vi fikk være sammen samtidig som hun jobbet med å bli frisk. Hun skulle snakke med barnevernet om dette.

Barnevernet godtok ikke dette forslaget, og vi fikk ikke lov å reise.

Istedet ble det satt inn tiltak som besøkshjem, hvor jeg og min bror var en helg i mnd.

 

Jeg ble også sendt til psykolog på A-senteret, hvor jeg gikk en gang før jeg nektet å gå mer. Denne psykologen følte jeg kun var ute etter å fiske etter ting hun kunne «sladre» til barnevernet om. Det handlet lite om mine følelser, og mer om min mor, hvordan det var hjemme, og om jeg noengang hadde sett min mor ruset og/eller funnet rusrelaterte artikler hjemme.

Jeg følte meg dårlig når jeg gikk derfra, og den dagen idag føler jeg også et lite sinne over å bli plassert i en slik situasjon av barnevernet, hvor jeg følte det ble forventet av meg å forråde min mor.

Jeg har lest mappen min hos barnevernet, og der står det ingenting om denne psykologtimen, som jeg kunne finne. Så mine følelser for situasjonen var nok ikke berettiget, men følelsene var der alikevel, og like ekte for meg om det var slik eller ei.

 

Vi bodde nå hjemme noen år, og situasjonen ble verre med årene. Min mor fikk seg en kjæreste som flyttet inn til oss, og det var først nå at min mors rusproblemer ble særlig synlige for meg. Alle mors forsøk på å bli rusfri ble sabotert av denne mannen, det var mye sinne og frustrasjon hjemme, og for meg som tenåring var det umulig å unngå å se hvordan det eskalerte.

 

Jeg husker en dag jeg var kommet hjem fra skolen og hadde hentet min bror i barnehagen, og mamma og mannen hennes kom hjem. Jeg forsto at de hadde vært i byen og skaffet seg rusmidler, for de hadde en låst stresskoffert hvor jeg mistenkte de oppbevarte sprøyter o.l. som de skyndtet seg inn i stuen for å hente og fôr ut på badet.

Jeg kledde på min bror, og vi gikk den lange veien bort til mormor og morfar.

De var desverre ikke hjemme. Vi satt på trappen utenfor huset deres og ventet til jeg husket at de var på landet, og jeg ikke så en annen løsning enn å bare gå hjem igjen.

Fikk min bror til å love meg å ikke si noe til mamma om hvor vi hadde vært, og at han heller skulle si vi hadde vært på butikken.

Men små barn kan ikke lyge, og han fortalte mamma hvor vi hadde vært, og hva jeg hadde bedt ham om å si.

Det ble et lite gjennombrudd for meg og min mor, for nå for første gang turte jeg kjefte på henne og si alt hva jeg visste og mistenkte, og at jeg forsto hva de drev med det sekundet de kom inn dørene den dagen.

Mamma ble ikke sint, hun forsto at dette var svært vanskelig for meg, og det hjalp på følelsene mine. Men situasjonen hjemme ble ikke bedre.

Vår mor var langt fra den verste i vårt hjem. Jeg kan ikke minnes å ha sett henne synlig ruset. Men hennes mann var en helt annen sak.

 

Han var tilslutt grunnen til at jeg valgte å flytte hjemmefra på egenhånd, da livet med han i hus var uutholdelig, og min mor ikke klarte å kvitte seg med ham.

Jeg var nå 14-15 år, og spurte mormor å morfar om å få bo hos dem, og de tok i mot meg. Min bror bodde fortsatt hjemme. Men det gikk ikke mer enn noen måneder før han ble hentet igjen, for siste gang.

 

Besøkshjemmet vi hadde vært i ble spurt om de ville være fosterhjem for ham, noe de godtok på den betingelsen av at det ikke skulle være snakk om å tilbakeføre han til mor. Noe barnevernet gikk med på.

Mormor og morfar ble godkjente som fosterhjem for meg, da jeg hadde gjort det klinkende klart for min saksbehandler at jeg aldri kom til å godta å bli flyttet til ukjente.

Det må også sies at selv om både mormor og morfar, og barnevernet mente de var for gamle til å ta seg av min bror også som enda var svært ung, så lot ikke familien vår ham i stikken.

Ene onkelen vår ønsket omsorgen for ham, og prøvde å få den. Men fordi han hadde 3 barn mente barnevernet at dette var nok, og at han burde konsentrere seg om dem.

Fosterhjemmet til min bror hadde også 3 barn, selv om de var noen år eldre enn våre søskenbarn, men de bodde alle hjemme de også. Forstå det den som kan.

 

I et møte med barnevernet etter at min bror ble hentet satt saksbehandleren vår og skrøt av hvor flott det var at min bror hadde slik en stor engasjert familie, og det står også svart på hvitt i vedtakspapirene at besteforeldre, tanter og onkler skulle fortsette å være det de var for min bror.

Men etter at saksbehandleren hadde hatt møte med fosterhjemmet dagen etter, var det visst ikke så bra at vi var slik en stor familie alikevel. Det ble «for mange for ham å forholde seg til», noe som da er helt klart at fosterhjemmet fikk med seg barnevernet over på sin side, om å regelrett kutte det meste av kontakt mellom vår familie, og min bror. Og slik ble det.

Vi hadde minimalt av kontakt, og familien ble oppfordret av barnevernet å besøke ham når han hadde samvær med mor. Skal hele familien da komme å okkupere de få timer mor og sønn har sammen? Besteforeldrene mine mente nei, det gikk ikke an. De måtte få ha den kvalitetstiden sammen.

Jeg gikk heller ikke så ofte på disse samværene, selv om de var satt opp for meg også. Det ble alt for kunstig for meg å ha bestemte tider hvor jeg skulle få se min mor. Det var ikke naturlig, så jeg styrte det selv. Jeg var med min mor når det passet meg, og gav blanke i hva barnevernet sa og mente. Mamma og jeg fikk et veldig godt forhold igjen nå, og om jeg gikk på samværene så var det for å se min bror.

 

Etter gjentatte forsøk og forespørsler fra oss til min brors fosterhjem om å få ha ham på besøk, eller få ta ham med i f.eks. våre søskenbarns bursdager, som gang på gang ble avslått av dem, og bedt om å evt. legge til vår mors samvær slik at han kunne delta, gikk våre besteforeldre til barnevernet og krevde å få en samværsavtale, slik at iallefall min bror og jeg fikk være sammen som søsken. Vi fikk en samværsavtale, og hadde ham en helg i mnd.

 

Ved en anledning spurte han mormor om hvorfor ikke han også kunne få bo hos dem, siden jeg bodde der. Hjerteskjærende. Hva skal man svare et barn som tror eller føler familien har sendt han bort, men beholdt søsteren hans?

Jeg husker ikke hvilket svar han fikk, men jeg vil aldri glemme det spørsmålet.

Her ligger nok mye av den skyldfølelsen jeg føler også den dagen idag. Jeg kunne redde meg selv, men ikke min bror. Pga. min alder og viljestyrke var barnevernet nødt til å etterkomme mine ønsker og krav når det kom til min plassering, men jeg hadde ingenting jeg skulle sagt på plasseringen av min bror. Det hadde heller ikke resten av familien vår. Hva kunne de gjøre?

Jeg kunne true med å rømme, og det som verre var, for å få barnevernet til å høre på meg. Det var mitt trumfkort, og de visste at jeg mente det. Men det gjaldt kun for meg. Og han var for liten til å kunne tenke seg til noe slikt, for ikke å nevne det å faktisk gjøre det.

Jeg hadde makten over meg selv, den gav jeg aldri opp til systemet, men han ble barnevernets og fosterhjemmets eiendom, til vår store fortvilelse.

 

Fosterhjemmet som hadde som betingelse å få ha ham til han ble myndig uten snakk om tilbakeføring til mor sendte min bror på barnehjem etter noen år. De mente han var for utagerende, og måtte utredes. Dette var den offisielle grunnen. Den egentlige grunnen var at ekteskapet deres røynet på og det gikk mot skilsmisse, fordi fostermor aldri likte eller godtok min bror.

Ikke engang når vi var der i besøkshjem likte hun ham. Jeg ble spurt av henne om ikke jeg ville komme oftere, og uten min bror. Det ville jeg ikke, og etter det sluttet jeg å dra i besøkshjemmet, og tilbrakte de helgene hos mine besteforeldre istedet.

 

Fosterhjemmet løy også til barnevernet om hvor ofte broren min var hos oss. Han fikk aldri komme utenom de helgene samværsavtalen krevde. Vi ble aldri invitert i et bursdagsselskap for ham. Vi fikk komme i døren å levere pakker. I julen kom fosterfar og min bror i døren til oss og leverte og hentet pakker. Fosterfamilien sa f.eks til barnevernet at min bror var hos oss hver 2. juledag. Dette er løgn.

 

Når min bror ble flyttet på barnehjem mistet vi samværsavtalen, men det ble det mye lettere for familien som en helhet å ha kontakt med ham. De inviterte oss i selskaper, og til julekos. Vi kunne også ringe for å høre om å få ta ham med på ting, eller om å få ham på besøk, og dette var aldri noe problem, så lenge det passet for han.

Jeg ble etterhvert også myndig og flyttet for meg selv, og hadde broren min på overnatting innimellom. Alt var mye lettere nå, og føltes mer som om vi faktisk var bror og søster.

Vår mor begynte i denne tiden på LAR, fikk seg arbeid, og alt begynte virkelig å gå fremover på alle kanter. Hun ønsket å søke om å få omsorgen tilbake, men min bror ønsket ikke dette, og da var det var greit for henne. Hun ønsket ikke tvinge ham.

 

Mamma døde av hjertesvikt, mest sannsynlig pga. det harde livet hun hadde levd, når jeg var 21, og min bror 12 år.

Noen år etter dette mistet min bror plassen sin på barnehjemmet pga. omlegginger i systemet, da ingen barn skal nå bo permanent i barnehjem, men kun utredes der for hvilke fosterhjem de trenger. Fosterfamilien ønsket ikke ta ham tilbake, og jeg tok kontakt med advokat og barnevernet for å få omsorgen for ham. De mente jeg var for ung og måtte «leve livet». Besteforeldrene våre hadde nå flyttet til en liten leilighet, og tilbringer det meste av året i syden, så de hadde ikke mulighet til å ta imot ham. Onkelen vår som tidligere hadde ønsket omsorgen for ham, var nå blitt fosterhjem for et annet familiemedlem, og hadde ikke lenger plass til ham. Det endte med at han ble sendt tilbake til fosterhjemmet. Mest sannsynlig bedte barnevernet dem på sine knær om å ta ham tilbake å bare holde ut de siste årene til han ble 18.

 

Nå er broren min myndig, og har flyttet for seg selv. Jeg har enda ikke tatt mot til meg å snakket med ham om hva han evt. følte og trodde som liten, og gjerne gjør også nå, samt min skyldfølelse for situasjonen. Jeg ønsker å fortelle ham at jeg alltid kjempet for ham, alle mine samtaler med barnevernet når de besøkte meg handlet om ham, og hvorfor det var så vanskelig å få opprettholde en god kontakt med ham, men jeg ønsker også å kunne gjøre det uten å bryte helt sammen, men enda kan jeg ikke engang skrive om det uten at tårene triller.

Min bror er det såreste emnet i mitt liv, og jeg vet ikke hvordan, eller om jeg noen gang kan komme over det.

Barnevernet feilet oss kraftig her.

I følge mappen min søkte de også etter 2 forskjellig fosterhjem til oss, før jeg fikk gjennom at jeg skulle bo hos mine besteforeldre. De verken prøvde eller ønsket at vi skulle få være sammen, etter at vår mor

mistet omsorgen for oss. Vi har måttet kjempe for hvert ett sekund sammen med ham etter at han ble sendt ut av familien, selv om papirene sier noe annet.

 

Papirer betyr ingenting om det ikke følges opp, men det viktigste for barnevernet er vel at det ser fint ut på papiret, selv om realiteten er en helt annen.

 

Vår mor hadde sine feil i livet, men jeg er overbevist om det ikke var nødvendig å hente oss på akuttvedtak, verken første eller andre gangen. Akuttvedtakene, og det å være skilt fra familie, og særlig min bror har preget og såret meg mye mer enn hva min mor noen gang gjorde, og er en sorg jeg er nødt til å leve med resten av livet.

Om prioriteten til barnevernet hadde vært å faktisk hjelpe familier i hjemmet så langt det går, og så lenge der ikke finnes vold, misbruk og alvorlig omsorgssvikt som tilsier at barna må ut av hjemmet omgående, så hadde historien vært en helt annen.

Vår mors rusproblemer var ikke kommet så langt første gang vi ble hentet. Ei heller andre gangen.

Vi som barn led ikke hjemme på disse tidspunkt. Vi hadde mat på bordet, rene klær og omsorg.

Om barnevernet hadde hjulpet min mor med hennes problem slik at vi kunne få bo hjemme, istedet for å prioritere å fjerne oss fra hjemmet og la mor sitte igjen i støvet, enten første eller andre gang, så hadde hun kanskje også levd den dagen i dag.

Og når det først går så langt at barna ikke kan bo hjemme, så bør familieplasseringer prioriteres over alt annet, så lenge der finnes familie som er oppegående og villige til å påta seg oppgaven, slik som vår onkel ønsket for min bror. Ja, han hadde allerede 3 barn, men hva om han hadde fått et fjerde barn? Skulle barnevernet kommet å hentet dette barnet da, fordi han allerede hadde 3? Hvor er logikken? Hvor er barnets beste? Var det det beste for min bror og bli sendt ut av familien, regelrett bli nektet sin tilhørighet til familien, for så å bli sendt på barnehjem, samt oppleve å føle det at han var uønsket av familien, fordi jeg fikk bli, men ikke han, og fordi barnevern og fosterhjem motarbeidet oss på disse punkt så til de grader?

 

I FN's barnekonvensjon står følgende;

 

  1. 8. IDENTITET Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse.

 

I vår sak er det klart brudd på denne artikkelen. Min bror ble nektet å bevare sine familieforhold, som derimot ble lovd i vedtakspapirene at skulle opprettholdes, og være slik de hadde vært når han bodde hjemme hos mor, selv etter at han ble flyttet.

Barnevernet var opprinnelig positiv til dette, men her var det fosterhjemmet som motarbeidet og fikk barnevernet med seg på sin side.

Kun fordi vi aldri gav opp har han en noenlunde kontakt med familien idag. Men kontakten er jo langt fra det en normalt vil forvente av søsken, barnebarn osv. Det er sårt.

 

Barnevernet og alle fosterhjem må huske det at foreldrene og den øvrige familien mister kun barna, men barna mister absolutt alle sine nærmeste ved fosterhjemsplasseringer utenfor familien. Barna er de som straffes mest, selv om de er de mest uskyldige. Og det vil jeg påstå er i seg selv svært skadelig, og iallefall langt ifra barnets beste.

Det at barn reagerer med sorg og kanskje sinne etter samvær kan gjerne straffes ytterligere med redusert samvær.

Det er ikke slik det bør være.

Staten, barnevernet, og de som er ansatt av stat og kommune til å ivareta barna i foreldres sted bør være pliktet av loven til å hjelpe barna ivareta og opprettholde sine familieforhold over alt annet. Samvær med foreldre er ikke nok. De er ikke de eneste barna savner, og trenger trygghet og omsorg fra.

Familieplasseringer bør være regelen, og ikke unntaket, så langt dette er mulig, og stat og kommune bør strekke seg langt for å hjelpe til å få til, og godta, slike ordninger.

Det skal ikke være nødvendig for et barn å true til seg sin egen familie, og selv små barn som uttrykker ønske eller spørsmål om å få bo hos noen i familien bør høres.

 

Akuttvedtak, som er svært, svært traumatiserende uansett alder, bør unngås så langt som mulig, så sant det ikke er svært alvorlige grunner til å fjerne et barn fra sitt hjem omgående.

Og når akuttvedtak utføres, bør iallefall ikke barna bli plassert alene på et rom hvor de blir bedt om å legge seg til å sove, uten noen form for forklaring eller betryggelse over hva som nå skjer.

8515
Kategori:
Annet

Underskriftkampanje

 
1894
signaturer
Signer kampanjen

Innsamlingsaksjon

Aksjonen er alene drevet av private donasjoner og bidrag. Vi garanterer at alle donasjoner blir brukt til sakens formål.

Få oppdateringer

Besøkende

479432