Spydspissaksjonen med hånden på hjertet

Barnevernet vil ikke se, snakke, høre

Jul i fosterhjem

(bildet er ikke av jenta som uttaler seg her)


Jul som fosterbarn

Snøen daler ned foran vinduet mitt, stjerne på himmelen skinner sterkere enn før, juletreet er pyntet i forskjellige farger, pakkene ligger under treet. Det lukter godt, alt godteriet står på bordet og jeg er kledd i en bunad. Alle rundt meg går med store smil, de synger og ler – mens her sitter jeg og glaner ut av vinduet. Tankene mine som ingen forstår, skal heller ingen få høre om – jeg skjønner ikke hvorfor vi feirer jul. Det er en tid der hvor familien skal samles, og kjærligheten skal leve. Julen for meg var aldri sånn, julen for meg var sårende og tårevåt.

Noen uker før jul hadde jeg vært på samvær hos mamma og pappa, her hvor vi hadde feiret julen allerede. Det måtte bare bli sånn, der var juletreet også pyntet, maten luktet godt, mamma hadde en helt fantastisk duft i seg og alle var pyntet. Det var her jeg tilhørte, i nærvær av mamma og pappa.


Men tilsynsføreren satt alltid på en stol rett ved, jeg prøve alt jeg kunne og overse dette menneske. Jeg hatet dette menneske, for hvilken rett hadde hun til å ødelegge julen min ved å sitte med sine notatark og stirrende øyne? Mamma strøk meg på hodet: Malle min, hva ønsker du deg mest til jul? spurte hun. Jeg glante på henne og svarte: den julestjerna som skinner finest, den stjerna som blinker mest – den ønsker jeg meg. Mamma glante på meg, jeg husker blikket hennes og spørsmålet om hvorfor jeg ønsket meg akkurat en stjerne. Jeg svarte henne at stjernen skulle være henne, stjernen skulle være mammaen min. 

 

For mammaen min hadde jeg ikke hver dag, og stjernen kunne jeg prate med. Mamma tørket en tåre ifra kinnet, hun svarte ikke på det og gikk videre til kjøkkenet.

 

Jeg vet ikke hvordan en jul uten sorg er, jeg vet ikke hvorfor alle gleder seg over disse betydningsløse pakkene. Hvorfor er julen en sånn høytid hvor de fleste fosterbarn sørger? Nettopp fordi julen skal feieres med sine, og det eneste juleønske man har er å vende hjem. Det å kunne sitte med mamma på juleaften ble aldri realitet for meg før jeg fylte atten år. Det var første jul jeg kan huske med mamma. Alle disse årene har barnevernet frarøvet meg gaven å være glad i julen. Nå er det min tur til å lage min egen jul, til min familie. Men hvilken jul blir det, når familien er splittet? Barnet mitt får ikke julen hos meg, og jeg får ikke jul med fred.

 

For julen skulle alltid være en høytid, en høytid i sammen med sine.

Skrevet av Marita Charlotte solheim.
les mer i hennes blogg

5878
Kategori:
Annet

Underskriftkampanje

 
1894
signaturer
Signer kampanjen

Innsamlingsaksjon

Aksjonen er alene drevet av private donasjoner og bidrag. Vi garanterer at alle donasjoner blir brukt til sakens formål.

Få oppdateringer

Besøkende

492430