Spydspissaksjonen med hånden på hjertet

Barnevernet vil ikke se, snakke, høre

Rettsstatens Sorte Hull


Det er som regel den tapende part i kon­flik­ter om barna som velger å offent­lig­gjøre sak­kyn­dige er­klær­ing­er og andre saks­doku­men­ter i retts­proses­sen. Som regel har disse tapt saken på grunn av den sak­kyn­diges vur­der­ing av deres omsorgs­evne og -kompe­tanse, og det er som regel disse som føler seg krenket og som har blitt trauma­tisert gjennom retts­pro­ses­sen, og da særlig av de(n) sak­kyn­dige i saken.

Hagens påstand om alvorlige og trauma­ti­ser­ende belast­ninger for de som ikke har samtykket til slik (anonym­isert) publi­ser­ing mangler støtte i empiri og teori, og er slik jeg ser det psyko­log­isk helt usann­syn­lig. Men her vil vel Hagen hevde at jeg ikke er menings­beret­tig­et siden jeg ikke er auto­ri­sert psyko­log.


I min tid som internett­ansvarlig og webmaster for familie­stiftelsen.no har jeg siden mai 2007 heller aldri mottatt hen­vendel­ser fra foreldre – som ikke har samtykket til publi­ser­ing – med krav om at doku­ment­ene må fjernes fra nett­siden, eller at vår anonym­iser­ing er util­strek­kelig. Derimot har vi flere ganger fått krav fra advokater og sakkyndige om at deres navn må fjernes fra sakene.

 

Også Hagen var i samtale med Østberg først og fremst opptatt av måten på hvor­dan han blir presen­tert på familiestiftelsen.no. Han påsto at det fore­kom grove person­karak­teri­stikker av ham på Familie­stiftelsens netts­sted, men klarte ikke å påvise konkrete eksempler på dette.

 

En må spørre seg om hvorfor "maktmennesker" – som dom­mere, advokater og sakkyndige i rettstvister om barn – synes det er belast­ende å bli omtalt på nett­steder som familiestiftelsen.no. Hvis de etter ære og samvittig­het mener at de har gjort en så god jobb som mulig i forhold til "barnets beste" ville man jo tro at de ville sole seg i glansen av slik oppmerksomhet.

Faglig arroganse

 

Som svar på min epost til han for å få tilgang til hans problemnotat skriver Hagen at han med til­fredshet noterer min interesse for å drøfte den vanskelige balansegangen mellom ytringsfrihet og personvern, men en slik drøftning er helt fraværende i hans problemnotat. Han spør seg ingensteds om hvorfor noen vil offentliggjøre sakkyndige erklæringer eller andre saksdokumenter i barne- og familiesaker på internett. Ifølge Hagen kan en slik handling imidlertid

avspeile at personens aktuelle evne til å foreta normalt gode avvei­ninger kan være redusert av temporært stress, psykisk ubalanse eller mer varige karakter­messige forhold.

 

En annen kjent sakkyndig psykolog – Katrin Koch – opplyste nylig i en samtale med en av mine klienter at mennesker som gjør slikt drives av hevn. Altså et ikke aktverdig motiv.

 

Presumptivt har "vanlige" mennesker heller ikke forutsettinger for å vurdere sak­kyn­dige erklær­ing­ers innhold, fordi det kan være av en slik art at det faglig sett vil falle vanskelig for andre enn sak­kyndige å redegjøre for dem på en fyllestgjørende måte, som Hagen anfører som argument for at den sakkyndige skal være tilstede når partene får innsyn i de sakkyndige erklæringer hvis man inn­fører gjennomsynsrett for sakkyndige erklæringer.

Maken til diskvalifisering og arroganse skal man lete lenge etter!

 

Rettstatens sorte hull

11. februar 2010. Kronikk av Wiebe Kunst. Psykolog Kjell Hagen har på oppdrag av Norsk psykologforening forfattet et problemnotat med tittellen "Sakkyndige erklæringer og konfidensialitet".

Notatet er datert den 9. november 2008 og har følg­ende undertittel: Hvordan møte de fagetiske og metodiske utfor­dringer som følger av uprofesjonelle aktørers publisering av sakkyndige erklæringer på Internett. Rapporten ble først den 6. november 2009 publisert på psykologforenings nettsted.

 

Hagen oppgir at det først og fremst er hensynet til partene og barna han er opptatt av, men jeg finner atskillig grunn til å tro at han først og fremst er opptatt av å beskytte seg selv og sine kolleger.

For å oppnå dette mener han at det må vur­deres at partenes innsynsrett [av sakkyn­dige erklæringer] blir begrenset til gjennomsynrett og videre antyder han at et mulig grep i særlig belastede barne- og familiesaker kan være at sakkyndige motsetter seg å avgi skriftelige erklæringer.

 

Hvis Hagens konklusjoner og anbefalinger blir tatt til følge vil dette etter min mening føre til ytterlige knebling av mulighetene til å rette kritikk mot rettens profesjonelle aktører i barne- og familiesaker.

 

Et reelt problem?

Psykologspesialist i klinisk psykologi Kjell Hagen – som for tiden er leder for for­en­ing­en for sak­kyndige psykologer (FOSAP) i Norsk psy­ko­log­forening – skriver at bak­grun­nen for notatet er

registrerte eksempler på at parter i barnefordelings- og barne­vern­sak­er har publisert sak­kyndige erklæringer på Internett. Dette har bl.a. skjedd på nettsteder som inviterer parter til dette, og hvor sakene utlegges og omtåles på måter som representerer alvorlige person­vern­an­slag mot både parter, berørte barn og profesjonelle aktører.

Hagen nevner imidlertid ingen nettsteder og sier heller ingenting om omfanget av slike alvorlige personvernanslag. Familieombudet er kjent med 5-6 slike saker hvor en eller begge av foreldre under fullt navn og/eller uten anonymisering har lagt ut sakkyndige erklæringer og annen dokumen­tasjon i sine saker. På samme vis som Hagen tar vi sterkt avstand fra slik internettpublisering, og på samme vis som han mener vi at slike klare brudd på gjeldende lover og regler bør politianmeldes og – om mulig – straffeforfølges.

 

På nettsidene til Familiestiftelsen og Forum for menn og omsorg finner man i tillegg tilsammen ca. 30 sakkyndige erklæringer, men disse er behørlig anonymisert i tråd med gjeldende lover og regler. Familiestiftelsen har dessuten utarbeidet et eget policydokument som begrunner publiseringen av sakkyndige erklæringer og andre saksdokumenter, og som videre beskriver prinsippene for hvordan slike dokumenter vil bli anonymisert.'

 

Alvorlig identitetskrenkelse?

Selvsagt vil de involverte parter – og deres nærmeste – gjenkjenne "sin sak" også når denne er ano­nymisert, men å hevde at dette er et alvorlig personvernanslag er utvil­somt å skyte langt over mål. Det avgjørende her er om offentligheten utfra det publi­serte materiale kan identifisere partene, jfr. domstollovens §130. Men spørs­målet om hvordan partenes identitet gjennom anonymisering best mulig kan beskyttes berører Hagen ingensteds i sitt problemnotat.

 

I samtale med styremedlem advokat Øivind Østberg i Familiestiftelsen i oktober 2009 klarte Hagen heller ikke å påvise at Familiestiftelsens anonym­iserings­praksis er i strid med gjeldende lover og regler. På tross av dette hevdet Hagen at publisering av anonymiserte sak­kyn­dige erklæringer kan ha retrau­matiser­ende kon­sekven­ser for berørte per­soner.

Heller ikke i sitt problem­notat skiller Hagen mellom anonymisert og ikke-anonymisert publi­ser­ing, og han drøfter heller ikke spørs­målet om gjenkjenn­barhet for hvem. Han hevder – som vanlig for sak­kynd­ige psyko­log­er uten nærmere empirisk eller teoretisk drøfting og begrunnelse – at det er lite omtviste­lig at publi­sering av sak­kyndige erklær­inger kan represen­tere alvorlige og traumatiserende belastninger, og at slik publisering representerer en alvor­lig identitets­krenkelse.

 

Selvsagt vil det for den ene parten oppleves som ubehage­lig å oppdage at saks­dokumen­ter i en rettstvist om barna har blitt offent­lig­gjort på internett av den andre parten i konflikten, men sålenge saken bare er gjen­kjenn­bart for partene og deres sosiale nettverk kan det umulig hevdes at det her er snakk om en alvorlig identitets­krenkelse. I såfall begår norsk presse nesten daglig slike krenkelser i sin dekning av straffe­saker, o.l.

 

Pseudo-vitenskapelig synsing

Såvel sakkyndige psykologer som rettens aktører og de fleste legfolk antar nærmest automatisk at en sakkyndig i kraft av sin utdanning, erfaring og autorisasjon gjennom sitt kliniske blikk har bedre dømmekraft i barne- og familiesaker enn folk flest.

Resultater av forskning over flere år bl.a. ved­rørende kliniske psykologers evne til akkurat diagnostisering er imidlertid svært nedslående. Klin­iske psykologer er nemlig – på tross av lang utdanning og training – i like stor grad som legfolk ut­satt for ubeviste fordommer og antakelser (false beliefs), og i å begå de samme kognitive tankefeil som legfolk i sin vurdering av andre mennesker (Dawes 1994, Garb 1998, MacCoun 1998, Hastie 2001, Wood, Garb, Lilienfeld og Nezworski 2002, Wood, Garb, Nezworski 2007, Lillienfeld, O'Donohue 2007, Baker, McFall & Shoham 2008). Lang erfaring synes ikke, eller helt marginalt, å bøte på dette, jfr. f.eks. meta-analysen til Paul M. Spengler, m.fl. (2009), og er i tilfelle avhengig av direkte tilbakemeldinger, noe som nærmest pr. definisjon er fraværende for sakkyndige i utrednings­saker etter barne- eller barnevernloven

.

I tillegg hevder juristen og psykologen Grethe Nordhelle i hennes nye bok om mani­pu­la­sjon (2009) at når en av partene i en barnefordelingssak bevisst går inn for å mani­pu­lere at

fagpersoner [er] arbeidsudyktige. Det skremmende er at dei ikkje er klare over dette. Konsekvensen blir at dei legg store tilleggsbører på offera. (TNPF 2009.46: 866-868)

 

Boka henvender seg spesielt til de som arbeider med mennesker i krevende situ­asjon­er; psykologer, dommere, advokater, m.fl. og er særlig basert på hennes arbeid i vanskelige barnefordelingssaker. Til tidskriftet for Norsk psykologforening sier hun i september 2009 nummeret videre at

Bare 10% av alle meklingssaker blir så fastlåste at partene kjem i retten, og dei fleste meklingssaker som kjem i rettssystemet, invol­ver­er personer med personlegdomforstyrrelsar.

 

Lignende tall kommer frem i forskningen til Katrin Koch (Koch 2000), men på tross av dette vegrer de allerfleste sakkyndige seg for å ta i bruk strukturerte verktøy for intervju og observasjon, og de demonstrerer dermed en fullstendig uberettiget tro i egen vur­deringsevne. Intu­isjon, klinisk skjønn og bruk av ustrukturerte observasjoner og sam­tal­er gir ingen pålitelig og gyldig grunnlag for å vur­dere og konkludere med hensyn til muligheten for at det foreligger personlighetsforstyrrelser, o.l. En slik frem­gangs­måte er per definisjon uvitenskapelig, men det er dette de fleste kliniske psyko­­log­er nekter å innse, se f.eks. Baker, McFall & Shoham (2008) for en oppsummering av forsk­ningen på dette området.

 

Det er derfor alminnelig akseptert at intuisjon, klinisk skjønn, ustrukturerte obser­va­sjon­er og sam­taler aldri egner seg til mer enn til formulering av mulige hypo­teser, som deretter kritisk må under­kastes metodisk prøving, med en holdning som nobel­prisvinneren Richard Feynman karakteriserte som bending over backwards to prove ourselves wrong (sitert i Lillienfeld, O'Donohue, Fowler 2007 s. 14).

 

En slik holdning er imidlertid totalt fraværende i så å si alle de – ca. 50 stk – sak­kyn­dige erklæring­er jeg de siste to år har fått til evaluering. I tillegg bryter de aller­fleste sakkyndige i disse saker med helt elementære fag-etiske og utredningsmetodiske krav (se f.eks. Edvardsson 2003, Tranøy 2008), slik at de sakkyndiges vurderinger og konklusjoner hovedsakelig fremstår som ad hoc psykologiser­ing og mer eller mindre kvalifisert – og ikke-etterprøvbar – pseudo-vitenskapelig synsing (se også NOU 1995:23 og NOU 2006:09 om kvaliteten på sakkyndige erklæringer). Synsing som dessuten i de allerfleste utredninger mangler begrunnelse og rettferdiggjørelse i empiri og/eller teori, og som implisitt legitimeres kun i den sakkyndiges autoritet som lisensiert psykolog.

 

Som imidlertid Dawes (1994), Baker, McFall & Shoham (2008) og nå senest pro­fes­sor i generell psykologi ved universitetet i Bergen – Svein Larsen – uttrykker det i tidskriftet for Norsk psykolog­forening (sept. 2009):

Psykologtittelen beskytter oss, ikke pasienten eller klienten. Det er det som er problemet.

Ikke alvorlig?

Som konsekvens av kritikken på de sakkyndige har regjeringen fra og med 1. januar 2010 opprettet en barnesakkyndig kommisjon som skal "kvalitetssikre" sakkyndige erklæringer i barnevernsaker. Kommisjonen har imidlertid ikke fått med seg klare kriterier for evaluering av slike erklæringer, og sammensettingen av kommisjonen får en til å frykte at det er bukken som skal passe havresekken.

 

På spørsmål fra Drammens Tidene, den 16. januar 2009, til daværende stats­sekre­tær i barne- og likestillingsdepartementet, om hvorfor den sakkyndige kommi­sjon­en ikke skal vurdere sakkyndige erklæringer i barnefordelingssaker uttalte Kjell Erik Øie at hovedårsaken til at regjeringen ikke vurderer en kommisjon i barne­for­delings­saker er at det er en sak mellom to foreldre og ikke så alvorlig som når det er en sak hvor det offentlige ønsker å ta ut barna fra hjemmet.


Men hvis barnefordelingssaker ikke er så alvorlige hva skal vi da med sakkyndige vur­deringer, som statistisk sett ikke er stort bedre enn legmannens? Hvorfor skal man ikke overlate hele bedømming­en til retten?

 

Når det p.g.a. forskningen er rimelig å anta at de fleste barnefordelingssaker invol­ver­er parter hvor den ene eller begge av foreldrene kan mistenkes for person­lig­hets­for­styrrelser, psykiske problemer, rusproblemer, o.l. er det selvsagt av største viktighet for barna at retten foretar en korrekt avgjørelse. Når de sakkyndige basert på sin intu­isjon, sitt kliniske blikk og på grunnlag av ustrukturerte obser­vasjoner og samtaler synser omkring slike spørsmål, er faren for feilaktige vurderinger ikke bare over­heng­en­de, men basert på min kritiske gjennomgang av vel 50 sakkyndige erklær­ing­er noe som forekommer hyppig.

 

Enda mer alvorlig blir dette når de sakkyndige synser omkring spørsmål om påstan­ders troverdighet eller om sannsynlighet for at f.eks. vold og/eller overgrep har fore­kom­met. Selvsagt er bedømming av slike problemstillinger i norsk rett uteluk­ken­de rettens domene, men svært mange sakkyndige foregriper rettens vurdering og feller "dom" med hensyn til slike spørsmål.

 

I mitt materiale har jeg tre konkrete saker hvor Kjell Hagen gjør akkurat dette, og hvor han basert på ensidig vurdering av sakens påstander og tilgjengelig informasjon i svært krenkende ordelag fullstendig annulerer den ene parts biografi og selvopp­fat­telse, og dermed deres identitet. Hvem kan leve med å bli beskyldt for å ha pedo­file tendenser og asosiale personlighetstrekk, som Hagen uten moralske anfektel­ser legger til grunn for sin "dom" over en far?

 

Selv når Hagen blir innklaget til Helsetilsynet for bl.a. denne karakteristikken ser han ikke det pro­blematiske i dette, eller den ødeleggende effekten slike utsagn kan ha. Hans svar til Helsetilsynet er et studium i faglig arroganse og selvrettferdigelse, og fullstendig blottet for noen som helst form av fag-etisk refleksjon.

 

Manglende profesjonskontroll og rettslig etterprøving

På tross av at nærmest hvem som helst vil oppfatte Hagens ødeleggende karak­ter­is­tikk krenkende og i åpenbar strid med kravet om å være varsom, jfr. helse­per­sonel­lovens §15, avviser Helsetilsynet å realitetsbehandle klagen under hen­vis­ning til at dette er rettens anliggende. I henhold til rundskriv IK-29/97 gjelder denne begrunnelse for alle sakkundige erklæringer avgitt for retten eller fylkes­nemnda. Under ledelse av Nina Berg avviser nå også Fag-etisk råd og Ankeutvalget i psyko­log­foreningen å reali­tets­behandle slike klager med samme begrunnelse.

 

Å utfordre de sakkyndige på faglige og/eller fagetiske problemstillinger under hoved­forhandlingen i en sak vil imidlertid de fleste advokater og dommere ikke vite noe av. Som Grethe Nordhelle – i intervjuet nevnt ovenfor – helt riktig påpeker:

Den nøytralt oppnemnte sakkunnige er ei heilig ku i rettssystemet. Dommarar, som vanlegvis kan altfor lite psykologi sjølv, følger det dei sakkunnige måtte anbefale.

 

Ikke bare mener advokater og dommere at de kan for lite psykologi, de synes heller ikke – på samme måte som de sakkyndige – å være oppmerksom på grensen mel­lom det psykologfaglige og det juridiske i spørsmål om troverdighet og sann­syn­lig­het av påstander i sivilrettslige barne- og familie­saker

.

I en lang rekke saker, som jeg har arbeidet med, legger dommeren(e) uten videre – helt ukritisk og på tross av fremførte faktiske og/eller faglige motforestillinger – den sakkyndiges vurdering i slike spørsmål til grunn for dommen i saken. Svært ofte avskjærer domstolen i tillegg føring av vitner og bevis som går i mot den sakkyndige, og dermed settes helt elementære rettsikkerhetsprinsipper til side i barne- og familiesaker.

 

Ingen annen profesjon har en slik tilnærmet "guddommelig" autoritet, og det er vel derfor at man helst ikke vil se at sakkyndige – bl.a. som selvstendig næringsdrivende – på samme måte som alle andre har personlige og profesjonelle bindinger og øko­nomiske interesser. I et lite land som Norge kjenner alle profesjonelle aktører alle andre fra tidligere saker, og at det dermed er en lang rekke faktorer utenfor den aktu­el­le saken som kan gjøre seg gjeldende er et velkjent fenomen på mange andre sek­tor­er i samfunnet. Men å hevde dette om sak­kyndige psykologer blir nærmest automatisk møtt med Ad Honinem argu­menter og mistenkelig­gjør­ing – det vil si pseudo-viten­skape­lig ad hoc psykologisering av klagerens motiver – noe som Hagens svar til Helse­til­synet i ovenfor nevnte sak er et godt eksempel på.

 

Av samme svar fremgår med all tydelighet at Hagen vil hindre enhver form av kritikk mot de sak­­kyn­dige, idet det klart går frem at han mener all offentliggjøring av sak­kyn­dige erklæringer – ano­nymisert eller ikke – må forhindres. Taushetsplikten er for Hagen åpenbart ikke noe som skal be­skytte klienter, men han som sakkyndig, fordi enhver form for offentlig saklig og faglig kritikk – og offentliggjøring av dokumen­ta­sjon­en for denne – er trakassering av fagpersoner!

 

Demokratiets og rettstatens sorte hull

Kjell Hagen demonstrerer med sitt problemnotat total forakt for offentighetens legitime behov for innsyn og kontroll av den makten de sakkyndige de facto har i det norske rettssystemet. Under på­skudd av et høyere moralsk anliggende – partenes og barnas personvern og emosjonelle sårbarhet – og ved å gi inntrykk av et langt mer omfatten­de personvernproblem enn det i realiteten er, har han og Norsk psykolog­for­en­ing i mer enn et år utøvet aktiv lobbyvirksomhet i forhold til Barneombud­et, Datatilsynet, Barne- og likestil­lings­depar­tementet, m.m. for å forby eller umuliggjøre saklig og faglig kritikk på sakkyndige psy­ko­logers virksomhet. I ett år ble hans notat hold unna offentlig­het­en, og dermed de som angivelig står for de al­vorlige identitetskrenkelser på internett, åpenbart for å få fritt spillerom i maktens korridorer. Med den sterke posisjonen Norsk psykologforening har i departementet kan en saktens frykte det verste, og håpet om et redelig utfall er derfor primært knyt­tet til Datatilsynet og Advokatforeningen.

 

I motsatt fall faller vi alle inn i et uendelig og ugjennomsiktig sort hull, med elemen­tære demokrat­iske- og rettsikkerhetsprinsipper fullstendig satt ut av spill. I et slikt samfunn er den en-øyde konge, og psykologen dets ypperste prest!

 

Litteraturhenvisninger

Baker, T.B., McFall, R.M., & Shoham, V. (2008) Current Status and Future Prospects of Clinical Psychology - Toward a Scientifically Principled Approach to Mental and Behavioral Health Care. Psychological Science in the Public Interest, Volume 9, Number 2

Barne- og familiedepartementet (1995) NOU 1995:23 – Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, Oslo: Barne- og familiedepartementet.

Barne- og likestillingsdepartementet (2006) NOU 2006:09 – Kvalitetssikring av sakkyndige rapporter i barnevernsaker, Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet.

Dawes, R.M. (1994) House of Cards: Psychology and Psychotherapy built on Myth. New York: The Free Press

Edvardsson, B. (2003) Kritisk utredningsmetodikk. Stockholm: Liber utbildning

Garb, H.N. (1998) Studying the Clinician – Judgement Research and Psychological Assessment, Washington, DC: American Psychological Association.

Hastie, R. (2001) Problems for Judgement and Decision Making, Annual Review of Psycho­logy, Palo Alto, V. 52:653-83.

Koch, K. (2000) Når mor og far møtes i retten – barnefordeling og samvær, Oslo: NOVA rapport 13/00.

Lilienfeld, S.O., O'Donohue W., Fowler, K.A. (2007) Science Is an Essential Safeguard Against Human Error, I Lillienfeld, S.O., O'Donohue W. (red.) The Great Ideas of Clinical Science – 17 principles that every mental health professional should understand, New York: Routledge - Taylor & Francis Group.

MacCoun, R.J. (1998) Biases in the Interpretation and Use of Research Results, Annual Review of Psychology, Palo Alto, 49:259-87.

Nordhelle, G. (2009) Manipulasjon, Oslo: Gyldendal Akademisk.

Spengler, Paul M.; m.fl. (2009) The Meta-Analysis of Clinical Judgment Project: Effects of Experience on Judgment Accuracy, The Counseling Psychologist, 37-3:350-399

Tranøy, J. (2008) Hvordan utrede andre? Oslo: Universitetsforlaget

Wood, J.M., Garb, H.N., Lilienfeld, S.O., Nezworski, M.T. (2002) Clinical Assessment, Annual Review og Psychology, Palo Alto, 53:519-43.

Wood, J.M., Garb, H.N., Nezworski, M.T., (2007) Psychometrics: Better Measurement Makes Better Clinicians, I Lillienfeld, S.O., O'Donohue W. (red.) The Great Ideas of Clinical Science – 17 principles that every mental health professional should understand, New York: Routledge - Taylor & Francis Group.

 

Artikkelen  er  i sin helhet kopiert  med tillatelse  fra  Familiestiftelsen. 15 mai
Familiestiftelsen artikkel  

4637
Kategori:
Annet

Underskriftkampanje

 
1894
signaturer
Signer kampanjen

Innsamlingsaksjon

Aksjonen er alene drevet av private donasjoner og bidrag. Vi garanterer at alle donasjoner blir brukt til sakens formål.

Få oppdateringer

Besøkende

492429